Fordeler med amming

Det er enstemmig enighet i verden om betydningen av amming. Dette gjenspeiles i anbefalingen fra Verdens helseorganisasjon om at mødre bør fullamme spedbarnet sitt i barnets første seks levemåneder, og fortsette å amme i tillegg til å gi fast føde i de to første leveårene. Amming gir imidlertid fordeler utover de rent ernæringsmessige: Det beskytter spedbarnet mot infeksjon, regulerer og forsterker de fysiologiske systemene til mor og barn og legger til rette for økt emosjonell tilknytning.

Fordeler for mødre

Nær kroppskontakt mellom mor og barn den første perioden etter fødselen bidrar til å forlenge laktasjonsperioden og til at morens mage-tarmkanal tilpasses de økte energikravene ved melkeproduksjon. Amming gjør moren mer oppmerksom på spedbarnets behov, fører til raskere sammentrekning av livmoren etter fødselen og reduserer risikoen for blødning. Amming hjelper også moren med å komme ned på vekten hun hadde før graviditeten og reduserer risikoen for livmorhals- og brystkreft, hjerte- og karsykdom og diabetes type 2.

Amming gir langvarige antistresseffekter; under hver ammeøkt opplevde mødre en reduksjon i blodtrykk og kortisolnivå og lavere økninger i kortisol i respons til fysisk stress, sammenlignet med mødre som mater med flaske. Ammende mødre kan forventes å være roligere og mer sosiale enn andre kvinner i samme alder som hverken ammer eller er gravide. Faktisk tilbringer mødre som hadde hud-mot-hud-kontakt med den nyfødte direkte etter fødselen, mer tid sammen med spedbarna sine, har mer kontakt med dem under amming og ammer lenger.

Fordeler for spedbarn

Brystmelk gir både optimal ernæring (fett, laktose, protein og makronæringsstoffer) for å støtte utvikling og vekst og fullstendig beskyttelse (biokjemiske og cellulære komponenter) mot infeksjon. Spedbarn født ved termin som mottar brystmelk, opplever signifikante forbedringer i næringsstatus, utvikling av nerve- og mage- og tarmsystemet samt lavere forekomst av infeksjon og kroniske sykdommer, sammenlignet med spedbarn matet med brystmelkerstatning. Premature spedbarn som får brystmelk, opplever ytterligere fordeler, inkludert redusert risiko for intoleranse for enteral ernæring, nekrotiserende enterokolitt (NEK), bronkopulmonal dysplasi, prematuritetsretinopati, nevrokognitiv forsinkelse og reinnleggelse på sykehus.

Utviklingsmessig er amming fordelaktig for spedbarn på en rekke måter, inkludert forbedret utvikling av nervesystemet, forbedret adferd, redusert risiko for fedme og type 2 diabetes ved voksen alder. I tillegg fremmer amming normal vekst av spedbarnets munn og ansikt, inkludert forbedret tannsett, aktivitet i munn- og kjevemuskler og vekst av ganen. Det reduserer også risikoen for mellomørebetennelse.

Amming bidrar også til å danne en emosjonell tilknytning mellom mor og spedbarn. Hud-mot-hud-kontakt og taktil stimulering av brystvorten, inkludert sugehandlingen, resulterer i frigjøring av oksytocin, en kritisk komponent i utdrivingsrefleksen, som skaper et bånd mellom mor og barn. Frigjøring av oksytocin øker blodstrømmen til morens bryst- og brystvorteområde, slik at kroppstemperaturen heves og et varmt og pleiende miljø dannes for spedbarnet.

Studiesammendrag

Breastfeeding and maternal and infant health outcomes in developed countries

We reviewed the evidence on the effects of breastfeeding on short- and long-term infant and maternal health outcomes in developed countries. ...

Ip S, Chung M, Raman G, Chew P, Magula N, DeVine D, Trikalinos T, Lau J (2007)

Evid Rep Technol Assess (153):1-186

An exclusively human milk-based diet is associated with a lower rate of necrotizing enterocolitis than a diet of human milk and bovine milk-based products

To evaluate the health benefits of an exclusively human milk-based diet compared with a diet of both human milk and bovine milk-based products in extremely ...

Sullivan S, Schanler RJ, Kim JH, Patel AL, Trawöger R, Kiechl-Kohlendorfer U, Chan GM, Blanco CL, Abrams S, Cotten CM, Laroia N, Ehrenkranz RA, Dudell G, Cristofalo EA, Meier P, Lee ML, Rechtman DJ, Lucas A (2010)

J Pediatr. (156):562-7